Klassisk tyrkisk oppskrift på sursøtt kirsebærsyltetøy. Kirsebær må ikke forveksles med moreller, som er søte. Kirsebær er det som heter sour cherries på engelsk. For de er sure. De er ikke spesielt gode å spise ferske. Men: De blir til utrolig godt syltetøy av. Tyrkerne lager syltetøy på en litt annen måte enn oss. De beholder i større grad bærene...
Innlegget Tyrkisk kirsebærsyltetøy (Vişne reçeli) ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Sist uke lovde jeg ukemeny annenhver uke i sommer. Tema for den første er selvfølgelig sommermat. Når jeg lager mat er blir det nesten alltid for mye – det hender vi får middagsgjester på kort varsel og da er det greit å ha litt ekstra, både fra dagens middag og i kjøleskapet. Restene spiser vi til lunsj, eller varmer opp...
Innlegget Ukemeny: Sommermat ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Enkel salat med både snert og farge, perfekt til grillsesongen. I helgen innviet vi endelig grillsesongen. Været har vært mer enn godt nok lenge, men innimellom alle forpliktelser bød anledningen seg liksom ikke før. Men på lørdag, da inviterte vi noen venner over på grillkveld på terrassen hjemme hos oss. Når vi inviterer til grillmat pleier jeg alltid å lage...
Innlegget Tomatsalat med rød basilikum ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Nydelig og lett sommermiddag. Norsk laks er en sterk merkevare i Tyrkia blant de som har råd til det. Og hvorfor ikke? Laksen står seg godt til smaker fra både Tyrkia og Midtøsten. Sumak, et syrlig krydder lagd av tørkede og knuste bær, gir laksen et syrlig, nærmest sitrusaktig preg – en perfekt motvekt til laksens litt fete natur. Sumak...
Innlegget Laks med fennikel- og bulgursalat ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Når squashen er liten og nett er den på sitt aller beste. Da spiser jeg den rå. Squash har ikke så mye smak. Likevel er jeg blitt ganske glad i denne grønnsaken, som tross alt er en av de store i det tyrkiske kjøkken. Enhver grønnsaksselger har et godt utvalgt av de lysegrønne tyrkiske squashene året rundt. Likevel tviler jeg...
Innlegget Rå squashsalat med valnøtter og modnet ost ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Den beste maten fra et av verdens fremste kjøkken. Turistene er så smått begynt å komme tilbake til Tyrkia etter kraftig nedgang de siste årene. Mange steder rapporteres det om klart flere turister enn i fjor, og rent anekdotisk føles det riktig. Ikke er det bare arabere som kommer heller – jeg har hørt mer fransk, engelsk og italiensk på...
Innlegget 12 matretter å prøve når du er i Tyrkia (og oppskrifter for deg som er hjemme) ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Syrisk baba ganoush er en enda bedre variant enn den mer kjente med tahini. Det hersker litt forvirring rundt hva baba ganoush egentlig er. Jeg la ut oppskrift på måten jeg gjør det på i fjor, og den kom også med i Dagbladet Magasinet senere på året. Siden den gang har jeg lært at dippen av røkt aubergine med tahini...
Innlegget Syrisk baba ganoush ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Sprø og frisk salat slik du får den i Midtøsten. Passer til alt! Salat trenger ikke bety masse smakløse grønne blader med litt dvask tomat og mais fra boks oppi. Salat kan være saftige og friske hakkede grønnsaker. Salat kan være ovnsbakte grønnsaker med aromatiske krydder. Salat kan være moste grønnsaker, blandet med smaksettinger for de deiligste dipper. Noen vil...
Innlegget Den beste sommersalaten ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Lyse rugbrød som er klare til sommerfrokosten – og akkurat lette og luftige nok til å passe til både frokost, lunsj og middag. Jeg varierer hele tiden på brødene jeg spiser. Den eneste fellesnevneren er at det er enkelt, i den forstand at jeg sjelden tilsetter mye frø, kli og den slags. To meltyper, salt, vann og litt gjær eller...
Innlegget 2 små lyse rugbrød ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
De fem mest populære innleggene fra måneden som gikk. Sommer er lavsesong for matblogger. Dere reiser på ferie, spiser ute – og spiser dere hjemme skal det nok helst være enkelt og velkjent. Og det trenger man jo ikke alltid matblogger til. Men du som leser Et kjøkken i Istanbul tror jeg ikke har tatt sommerferie i år, for her...
Innlegget Månedens favoritter: Juli 2017 ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Hjemmelagd terte med deilig smak av sommer og late dager. Da jeg først begynte å eksperimentere med vegetarmat var den franske terten quiche på moten. Dette var før avokadoen og shakshukaen og tok over og sendte både quichen og egentlig fransk mat sånn generelt litt ut på sidelinjen. I de dager ble det en del quiche hjemme. Ikke alltid like...
Innlegget Terte med tomat og hvitløk ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Appetittvekker med sesongens beste frukt. Fikensesongen er kort. I fjor var jeg i Norge i tre uker på denne tiden og da jeg gikk jeg glipp av hele sesongen. I Tyrkia er den ikke bare mindre god utenfor sesong – du får rett og slett ikke tak i den. Med høye tollbarrierer på mat er det få varer som importeres...
Innlegget Fiken med labneh og rosmarin ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Oppskrifter med blomkål kan gjøres riktig så spennende. Nyt nå mens den norske blomkålen er på sitt beste. Blomkål er en tradisjonsrik grønnsak i Norge, og har vært dyrket siden 1600-tallet. Den er både god og næringsrik – siden blomstene aldri vokser ferdig (men i stedet blir til blomkålhode) er den enda mer næringsrik enn sin fetter kålen. Vi er...
Innlegget 6 spennende oppskrifter med blomkål ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Når vinteren nekter å slippe taket er det lite som smaker så godt som en enkel lammegryte med aubergine, inspirert av det tyrkiske kjøkken.
Hva er det som gjør et kjøkken til et kjøkken? Jeg snakker ikke om kjøkkenet her hjemme, hvor komfyren og oppvaskbenken uvilkårlig skiller det fra husets øvrige rom. Jeg snakker om en måte å lage mat på, som gjør den gjenkjennelig som for eksempel fransk eller tyrkisk mat.
Det er mange meninger og teorier om akkurat dette. Svaret er heller ikke enkelt, og omfatter både teknikker, ingredienser og kombinasjoner. Min påstand er at en av de viktigste skillelinjene går på det du begynner med – smaksbasen. Franskmennene begynner ofte med løk, gulrot og selleristang, kineserne med hvitløk, chili og ingefær. Ett av det tyrkiske kjøkkens særtrekk er en base av raust med olivenolje (historisk ofte animalsk fett), løk og tomatpuré, nesten alltid også med innslag av enten mild chilipuré eller milde chiliflak. Slik begynner nesten alle tyrkiske gryteretter – og også mange andre typer retter.
Dette er en enkel gryte i det tyrkiske kjøkkens ånd, med lammekjøtt som får stekeskorpe før det stekes ferdig i en mild og enkel tyrkisk tomatsaus. Aubergine, grønnsaken tyrkerne elsker mer enn noen annen, får også bli med på leken. Det må jo bare bli fantastisk.
Jeg bruker tyrkiske chiliflak i denne retten. Du kan selvfølgelig bruke akkurat de chiliflakene du liker best og har tilgang til, men jeg anbefaler å prøve dem om du kan – siden de er mildere har de i mine øyne en smak overlegen det meste av andre chiliflak jeg har smakt. De kan være litt vanskelig å få tak i, men spør etter dem hos din lokale butikk med godt utvalg av internasjonale varer. Jeg har notert det tyrkiske navnet på dem i ingredienslisten. Pul biber, også kjent som Aleppo-pepper/Aleppo-chili, er vanlige chiliflak, men de er mildere enn de fleste andre typer. Styrken er omtrent 1/3 av styrken til cayennepepper. Du kan lese mer om pul biber i denne artikkelen jeg skrev i fjor.
Isot biber har jeg ikke brukt så mye her på bloggen, men den er aktivt i bruk hos oss. Den er litt sterkere enn pul biber, og tørket på en slik måte at de får en dyp rød, nesten purpur, farge og en røykaktig smak, selv om chiliene faktisk ikke er røkt. Mange hevder smaken minner om chipotlechili – jeg bruker den i alle fall med hell når jeg lager chili con carne.
En enkel lammegryte som denne er rask å lage. Mens den putrer kan du koke opp ris eller bulgur til – eller gjøre som meg og lage en enkel potetmos med litt sellerirot i. Poenget er at det passer best med noe relativt smaksnøytralt til. Jeg vet det er vanlig, men selv synes jeg ikke salat passer særlig godt til gryter. Jeg prøver likevel så godt jeg kan å ha salat ved middagsbordet hver dag, så da spiser vi det gjerne som en liten forrett – eller etterrett. Det betyr ikke at den er mer forseggjort enn vanlig – denne ble servert med en enkel blanding av 1 gulrot, 1/2 nepe og 1/2 rødbete i små terninger, smaksatt med dill, granateplesirup, sitronsaft og extra virgin olivenolje. Enkelt og godt! Gir 2-3 porsjoner, avhengig av hva som serveres til.
Innlegget Enkel lammegryte med aubergine ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Ti enkle og spennende tips til påskematen.
I Istanbul forløper denne helga på helt vanlig vis. Ingen pakker vinterklær, ingen finner frem skiene, og ingen snakker om feriedager. Her feirer jo ingen påske. Og i motsetning til jula, som de aller fleste får med seg, er det heller ingen som tar særlig notis av at påska er her.
Som med så mye annet er ting litt annerledes i akkurat mitt nabolag. Et lite steinkast unna ligger nemlig Patriarkatet i Istanbul, høysetet for den ortodokse kirke. Den har flere slike patriarkater, men det som ligger i Balat i Istanbul har høyest rang. Her forberedes det ganske sikkert en nydelig påskemesse, selv om de ennå har litt tid igjen. Den ortodokse påsken feires nemlig én uke etter vår.
Uansett om du skal tilbringe påska i byen, på landet eller på påskefjellet – her er 5 middagstips, 3 frokosttips og 2 tips til bakst i påska. Håper du finner noe du har lyst til å prøve!
Pasta med krydret kjøttdeig, hvitløksyoghurt og karamellisert løk
Tomat- og granateplesalat med valnøtter
Evt. supperester som forrett
God påske!
Innlegget Ukemeny: Påskemat ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Nye forsider og noen nye skrifttyper og farger. Men innholdet er som før – og på akkurat samme sted.
Synes du bloggen ser litt annerledes ut siden sist du var innom, har du helt rett. Jeg har nemlig brukt påsken på å pusse opp litt!
En blogg skal først og fremst være brukervennlig og lett å finne frem i, så de store forandringene er det ikke. Her er det som er nytt:
Menyen og søkefunksjonen er flyttet til øverst på siden. Der blir de også sittende, uansett hvor mye du skroller nedover. Selve menyen er forenklet, med færre valg og alt samlet på ett sted. For å komme tilbake til forsiden, må du nå klikke på logoen.
Jeg har ryddet ordentlig på forsiden. Det lå veldig mange forskjellige elementer der, og de færreste var særlig interessante for faste lesere. Som før ligger de nyeste blogginnleggene helt øverst, etterfulgt av litt informasjon om bloggen. Resten er derimot helt nytt – og vil forhåpentlig gi en mer brukervennlig og spennende forside
Jeg har også laget fire helt nye underforsider. Disse finner du lenke til både i menyen og fra forsiden. Forhåpentligvis blir det nå enda lettere å finne inspirasjon i arkivet. Her finner du de siste og de mest populære oppskriftene for de respektive temaene. Særlig vegetarianere og veganere vil kunne dra nytte av disse forsidene. Blant annet finner du lenker til alle vegetariske/veganske oppskrifter som inneholder bestemte ingredienser, som for eksempel kikerter eller tahini. Ta en titt på de nye forsidene her:
Jeg har også laget en egen side med informasjon om boka mi. Del den gjerne med venner og bekjente du tror kan ha interesse av den! Siden finner du her: «Hummus & granateple».
Etter å ha vært i svart/hvitt siden starten, har bloggen nå fått logo i farger. Jeg liker den kjempegodt!
Den oppmerksomme har kanskje også allerede lagt merke til at jeg har byttet skrifttype for overskriftene. Ikke bare ser de nå penere ut (synes jeg, i alle fall!), men lesbarheten skal også være bedre, særlig for oppskriftene og ukemenyene. Jeg er blitt veldig glad i blåtonene som brukes i boka, så jeg har også tatt dem inn enkelte steder hvor alt tidligere var svart/hvitt.
Mens jeg jobbet med dette, oppdaget jeg at det er noe feil med kommentarfeltet. Det forklarte plutselig hvorfor det har vært så stilt på den fronten de siste månedene. Per 3. april 2018 er dette nå ordnet, og kommentarfunksjonen fungerer igjen!
Håper du vil trives med det nye designet og de nye forsidene!
Innlegget Et nyoppusset kjøkken ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
En genial kombinasjon av syrlig, søtt og fyldig – rødbetesalat med granateple er en perfekt avslutning av vintersesongen.
Granateple er, som frukter flest, en sesongbetont vare i Tyrkia. Du får den bare på vinteren. Frukt og grønt importeres nemlig knapt. I fjor sommer fikk jeg virkelig erfare dette, da vi skulle ta bilde til boka mi «Hummus & granateple». Som tittelen antyder er jo granateplet med i en del av rettene…
På vinteren, ja selv nå som det tikker mot vår, finnes den i overflod. Store er de også, de største nesten som håndballer, og fulle av saftige og glinsende knallrøde kjerner. Prisen faller helt ned i 6-7 kroner kiloen, selv i Istanbul. Men på sommeren? Nada, og nonsjalant løftede skuldre når jeg spør etter den.
– Den kommer til høsten, bror. I september!
Redningen ble fruktjusbodene i turistområdene. Ferskpresset granateplejus fra en av disse bodene er på manges «bucket list» når de besøker Istanbul, så de har selvfølgelig granateple også på sommeren, importert fra Peru.
Disse granateplene er mye mindre enn de tyrkiske vi får på vinteren, og selv om de ser veldig pene ut er det bare halvparten som har like fine kjerner, så du må kjøpe tre for å sikre deg at i alle fall én er fin. Og prisen? I fjor sommer var den 40 kroner. Per stykk. Kanskje ikke så uvanlig eller uhørt i Norge, men for en tyrker er det uhørt å betale det samme for ett eneste, lite granateple (som til alt overmål ikke er tyrkisk) som for en hel kylling eller en pakke med kjøttdeig.
I det dette innlegget skrives, går årets granateplesesong ubønnhørlig mot slutten. Da er det granateplesirupen, granateplesaft kokt inn til en sirup-aktig konsistens, som gjelder. Til granatepletrærne gir frukter på ny, en gang ut i oktober (septemberfruktene er ofte bitre).
Til denne retten har jeg kombinert begge disse variantene av granateple med en grønnsak som også er på vei ut av sortimentet etter hvert som vårgrønnsakene er klare til å hentes ut av jorda de vokser i – rødbeter. Jeg er veldig glad i rødbeter, og bruker de veldig mye i salater på vinteren. Der jeg på sommeren ofte lager en enkel tomat- og agurksalat til middagen, blir det ofte gulrøtter og rødbeter på vinteren. Elsker det!
Dette er imidlertid en litt mer forseggjort variant. Jeg sier litt, for jeg er ikke helt sikker på om å koke rødbeter møre kvalifiserer som «forseggjort». De passer seg jo veldig fint selv der de står og putrer. Betene kan du koke når du vil og oppbevare nedkjølt i kjøleskap. De holder seg fint i flere dager. Da kan du i så fall lage denne enkle, men å-så-smakfulle, salaten på bare et par minutter.
Salaten passer som en liten forrett – da kan du også smuldre over litt fetaost eller geitost – eller som siderett til hva du måtte ha til middagen. Gir 4-6 porsjoner som siderett.
Innlegget Rødbetesalat med granateple og valnøtter ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
7 mattips til uka som kommer.
Våren er så definitivt kommet til Istanbul. Hvorvidt vi noen gang hadde vinter dette året er et definisjonsspørsmål om vi noen gang hadde vinter dette året. Særlig kaldt ble det i alle fall aldri, og det store snøfallet som kom året før så vi ingenting av. Kanskje var det derfor jeg var ekstra misunnelig på alle de flotte påskebildene fra Norge i år – tror jammen jeg må ta meg en skikkelig norsk påskeferie igjen til neste år.
Nå er det likevel bare en drøy uke til jeg setter meg på flyet nordover for noen uker i gamlelandet. Det gleder jeg meg til! I mellomtiden forstår jeg at været kan være både vinter og vår. Da er det godt med noen dager med skikkelig varmende middag. Men jammen er det tid for å se mot de lettere vårrettene også! Denne uka er derfor en kombinasjon av gode varmende retter, og noen litt lettere middag med vårgrønnsaker.
Kjøttboller med sjalottløk og syrlig tomatsaus
Grønn vårsalat («Hummus & granateple» s. 70-71)
Sprøstekte smørbønner med grønnkål og fetaost
Rester fra tidligere i uka
(om du lager grønn vårsalat dagen før og har aspargesbønner til overs, kan du bytte ut grønnkål med aspargesbønner. Del de i så fall i to, kok i 2-3 minutter og bruk ellers som anvist med grønnkål.)
Innlegget Ukemeny: Litt vinter, litt vår ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Like god som meze eller tapas som den er som hovedrett eller tilbehør – en mer smaksrik og anvendelig rett enn grønne linser med tahini og bakt paprika skal du lete lenge etter.
Første gang jeg smakte paprika og tahini i kombinasjon, i alle fall som et fremtredende element, var på reise i Israel for noen år siden. Min gode venn Mor tok meg med på tur nordover i landet. Vi skulle ende opp i et historisk viktig sted, grensetriangelet mellom Israel, Syria og Libanon. Underveis var det likevel maten som stod i sentrum på hvert stopp. Sånn er det når Mor og jeg er på reise…
I Nasaret dukket den opp, en sånn rett som dukker opp en gang i blant, og bare gir deg en åpenbaring – i litt mer fast forstand enn man kanskje skulle tro, stedet tatt i betraktning. En dipp med aubergine, paprika og tahini. Ikke så mye å se på, selv hvor mye flid de hadde gjort seg med presentasjonen. Men smaken! Den glemmer jeg aldri. Så sterkt har minne brent seg fast, at jeg husker fasongen og formen på skålen den ble servert i, hvordan den var dekorert og uvanlig mange detaljer fra både restauranten og bordet vi satt på. Alt takket være denne dippen.
Jeg har ennå ikke gjenskapt denne retten hjemme, selv om jeg har hatt lyst til det lenge. Kanskje har jeg vært redd for at den ikke skulle bli like bra? Hva vet jeg. Jeg har i alle fall ikke fått lagd den ennå.
Men i dag, da fikk jeg litt den følelsen jeg hadde i Nasaret igjen. Denne retten, av grønne linser med tahini og bakt paprika, gjenskapte helt uventet noe av magien fra besøket til den lille restauranten i Nasaret.
Den gode smaken av grønne linser passer nemlig perfekt som tredje hovedingrediens i stedet for aubergine. Den gir flere dimensjoner i tekstur. Tahinisausen den bader i gir en herlig kremet fylde, mens paprikaen tilfører en herlig sødme. Sleng på syre fra sitron og tomater og et lite kick fra chiliflak, og det er full fest hos smaksløkene!
Grønne linser med paprika og tahini passer like godt som middag som den gjør som meze, forrett eller siderett. Er det hovedretten holder det med en frisk salat til. Gir 2-6 porsjoner, avhengig av hva annet som serveres til – om noe.
Delvis inspirert av Crushed puy lentils with tahini and cumin av Ottolenghi.
* Kan erstattes med 1 ts vanlige tyrkiske chiliflak pul biber), eller vanlige chiliflak eller cayennepepper etter smak
Innlegget Grønne linser med tahini og bakt paprika ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
Skikkelig kosemat med mye smak og næring – bulgurpilaff med kikerter og paprika er så absolutt ikke bare for vegetarianere og veganere.
På mandager er kjøleskapet mitt nesten tomt. Markedsdagen i Balat, bydelen i Istanbul hvor jeg bor, er nemlig tirsdag. Grønnsakene som seks ettermiddager tidligere fylte opp halve kjøleskapet, er forsvunnet en etter en. Når jeg åpner kjøleskapet for å lage middag mandag ettermiddag, er de samme hyllene ganske så skrinne. Men det er bare nesten tomt. Det er alltid igjen en eller annen rest, kanskje et par agurker, en aubergine som ikke fikk plass i gryta og en halv bunt med urter.
Hos meg er derfor mandag dagen for å lage middag etter det velkjente «man tager, hvad man haver»-prinsippet. Jeg har ikke faste dager for vegetariske middager, men det blir ofte vegetarisk på mandag, særlig om det har vært litt utskeielser i løpet av helgen.
Denne mandagen lå det igjen et par røde paprika og en enslig purreløk. Når jeg tenker meg om, hadde purreløken kanskje overlevd der inne i to hele uker – det er utrolig hvor lenge grønnsaker holder seg fine i en god grønnsaksskuff. Det var dessuten en litt småguffen dag, så jeg ville ha noe god kosemat. Det måtte bli bulgurpilaff med kikerter og paprika.
Pilaff er et generelt navn på smaksatte kornbaserte retter typisk fra Midtøsten eller Sentral-Asia. Oftest lages de med ris, men selv er jeg minst like glad i bulgur. Har du freekeh (også kjent som firik), en type røkt bulgur, setter den en ekstra spiss, en nesten umami-aktig smak på den ellers kjøttfrie pilaffen. Du finner den i grønnsaksbutikker med godt utvalg – spør om du ikke finner den i hylla, så tar de den ganske sikkert inn for deg. Det lover jeg at den er verdt!
Uansett hva du bruker, er dette skikkelig kosemat som metter ordentlig – næringsrik er den også. Siden den er litt spicy (justér chilinivået etter egen smak), smaker det perfekt med en frisk cacık, tyrkisk tzatziki, til. Og selv om jeg ofte spiser pilaff som hovedrett, er den også utmerket med et stykke kylling til. Gir 2-4 porsjoner, avhengig av hva annet du serverer og hvor sultne folk er.
Innlegget Bulgurpilaff med kikerter og paprika ble først publisert på Et kjøkken i Istanbul.
